Bryllup er betegnet opprinnelig brudens ferd fra sitt gamle til sitt nye hjem (også kalt brudeferd) med de feser som var knyttet til disse for å gjøre ekteskapets inngåelse vitterlig for alle. Å gjøre drikke bryllup er fra gammelt et vanlig uttrykk for å holde bryllup. Bryllup blir nå ofte holdt i brudens hjem, i eldre tid helst på det sted brudeparet skulle bli. Var brudgommen odelsgutt, ble bryllupet alltid holdt i hans hjem. Langveisfarende gjester kom bryllupsaften (kvelden før), de andre bryllupsdagen om morgenden. 

Det var vanlig at alle gjester brakte føring (tilskudd til bryllupsmaten) med seg. Når brudekonene hadde pyntet bruden i loftet, gikk bruden og hennes følge med spillemann i spissen til brudestua for å hilse brudgommen og hans hjelpere. Så satte de seg i det andre høysetet. En brudesvenn smelte døre tre ganger (brudesmellen). Dette ble også brukt når brudegrøten ble båret inn senere i bryllupet. Ved første måltidet skulle kjøkemesteren "lyse opp embetsfolket", dvs. kunngjøre hvem som hadde de forskjellige funksjoner i bryllupet. 

Bryllupsfesten ble etter hvert mer og mer storslått og i senere middelalder feiret i inntil 8 dager. Dette har vi også eksempler på fra norsk bondemiljø, men oftest varte bryllupet tre dager. Etter reformasjonen ble det i Danmarks og Norges byer skikk at velstående folks bryllup. Toget til kirke var et hovedledd i festen. Det ble gjennomført med skyting og salutt underveis, dels for å uttrykke gleden, dels for å skremme bort alle onde makter som kunne skade de nygifte. I senere tid har de fleste av de gamle bryllupsskikkene falt bort, og bryllup er nå de flese steder mest som et selskap med brud og brudgom som hedersgjester. 

Det er likevel stadig en viss interesse for de gamle skikkene. Blant det nye som er kommet til, er bryllupsreise, en skikk som er kommet inn fra England (wedding trip). Brudeparet forlater i stillhet festen og drar på en reise for i hverandres selskap og borte fra slekt og venner å nyte hvetebrødsdagene.

Kilde: Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon 1978.